Valget i USA er over, for alle andre enn Trump. Chris Rea har for lengst startet å synge om kjøreturen hjem til jul, og hele verden er stengt ned på grunn av rekordhøy koronasmitte. Selv om det er positive nyheter knyttet til vaksiner, så er vi på full tur inn i en ny nedstengingsperiode.

Som mange andre europeiske land har vi i Norge valgt en slags middelvei mellom svensk og asiatisk strategi. En middelvei som har vist seg å være alt annet enn gylden. Vi kunne håndtert dette bedre. All ære til Nakstad & Co, som har stått på døgnet rundt for å hjelpe oss gjennom pandemien. Det er ikke deres skyld at det gikk galt. Men ønsket om å holde grensene åpne mot omverdenen har vært fullstendig feilslått, vi burde gjort som enkelte asiatiske land gjorde – stengt grensene og isolert de smittede helt til en effektiv vaksine forelå.

Men det er ikke nå ved advent vi skal fordele skyld. Det er nå vi kollektivt skal ta ansvar, ikke minst for å holde hjulene i gang for viktige deler av vårt lokale næringsliv.

Det er de samme bedriftene som igjen rammes som følge av nedstenging. Mange bedrifter som akkurat har kommet seg på føttene, men som har brukt opp det meste av reservene sine. Det er mange bedriftsledere som ligger våkne om natten med en stor klump i magen – klarer vi oss denne gangen? Noen har sågar levd i en form for kontinuerlig nedstenging siden mars.

Staten kom i forrige uke med nye tiltakspakker, men det kan se ut som om deler av regjeringsapparatet lever i en annen verden enn den virkelige. For dette var puslete og ikke i nærheten av hva som trengs. Ikke skjønner jeg hva som hindrer de fra å bruke mer penger akkurat nå. Med positive vaksinenyheter kunne man brukt vesentlig mer penger på å få næringslivet gjennom de siste rundene, men nå frykter mange av oss et ras av avviklinger og konkurser.

Mange dyktige og framoverlente eiere av små og mellomstore bedrifter, frykter for at deres livsverk legges i grus fordi vi som samfunn kollektivt har feilet. Skulle det ryke på noen skatteøkninger for de av oss som er så heldige å ha fast jobb, trygd eller pensjon, får det så heller være. Det i slike tider vi skal stå sammen som samfunn. Jeg tror at økt hjelp til de kriserammede delene av næringslivet vårt hadde ført til at julekakene, kaffen og akevitten hadde sklidd lettere ned for de fleste av oss, der vi sitter bekymringsløse i sofaen med TV-en på.

I tillegg er det viktig å minne oss selv om at vi kan bidra til å holde hjulene i gang lokalt/regionalt gjennom måten vi disponerer julebudsjettet vårt. Mange kommer til å ta julehandelen på nett i år, noe som sikkert er bra for smittevernet, men som vil forsterke utfordringene til lokale handelsbedrifter. Aldri før har det vært viktigere at vi bruker den lokale handelsstanden, og vi vet at de er bevisst på å skape så trygge rammer rundt julehandelen som mulig. Kanskje kan du handle hjemmefra og plukke opp varen i butikken eller få den tilsendt fra din lokale butikk. Mange lokale butikker har også egne netthandelsløsninger.

Det handler om å være vårt ansvar bevisst, og bidra til å holde de lokale næringskjedene intakt. Hvis vi vil beholde aktiviteten i tettstedene der vi bor, må vi la pengene våre sirkulere lokalt. Velger vi i stedet å kun handle ukritisk på nett, må man også huske at verdiskapningen skjer helt andre steder enn i sitt eget lokalsamfunn. Vi velger selv om vi vil være med på å skape liv og røre i tettstedet der vi bor, og sjelden har våre valg vært viktigere.

Hver krone du handler for lokalt, er ei investering i et levende lokalsamfunn, og i din egen framtid.  Målet må være at barna som vokser opp husker at dette året, pandemiens år 2020, var året da vi sto sammen som et samfunn for å få til en trygg og god jul. Det året vi samlet oss rundt vårt lokale næringsliv og igjen ble bevisste på hvor viktig det er å tenke lokalt når vi disponerer våre midler.

Og skulle noen være tvil om mitt juleønske for 2020: Støtt opp om lokalt næringsliv!